Økumenikken har brote laus!

oktober 29, 2009 av patriarken

8434_192045350358_694355358_4361157_3249720_nBoka mi “Økumenikken har brote laus!” er no i butikken.

Boka er ei samling med satiriske tekstar og gjev eit bilete av vandringa mi frå yttarste karismatiske krinsar til eg no er i Den nordisk-katolske kyrkja. På vaskesetelen står det slik:

Gjennom ei rekkje satiriske tekstar får både katolske og protestantiske, så vel som ortodokse og karismatiske krinsar, testa sine særeigne trekk mot forfattarens skarpe blikk og muntre penn. Sjølvutnemnde profetar, framstormande evangelistar og trusrørsla sine mange fikse idear blir òg brakt til treskeplassen. Ringside kan lesaren lett få kyrkjekaffien i vrangstrupen i møte med forfattarens eigne tankar om menneskelege lastar, klosterrørsle, moderne krosstog og eksorsisme.

Erfaringar frå si eiga trusvandring gjev forfattaren truverde og tekstane tyngde, og han skriv sjeldan friskt og humørfylt. Kombinasjonen gjer denne boka til eit artig – men viktig – innspel i dagens kyrkjedebatt der «økumenikken har brote laus».

Roy-Olav T. Øien er nordfjording busett i Bergen. Han er utdanna historikar og jobbar som lektor ved Åsane videregående skole. Øien har lang fartstid i karismatiske rørsler, men er i dag aktiv som subdiakon ved Den nordisk-katolske kyrkja.

Så løp og kjøp anten på www.efremforlag.no, send meg ein e-post eller bestill ho gjennom din lokale bokhandel.

Frå Östanbäcks kloster

oktober 8, 2009 av patriarken

Så står eg på klostertunet med ein kopp kaffi i handa. Klokka er 05.15, og eg er nett komen ut av kyrkja etter to tidebøner. Det er stjerneklart, og månen lyser veg mot gjestehuset. Eg drikk kaffien min mens eg stirer mot himmelen.

Før i tida måtte Gud spele på lag med meg. Han måtte stille opp når eg hadde tid til å be, prate når eg var ferdig og svare på bønene mine slik eg ville. I dag er det eg som møter opp når han er til stades. Det er vel sakramentalt.

To timar seinare står eg atter på tunet med ein kopp kaffi i neven. Sola er no i ferd med å feste grepet om tretoppane, og morgonskodda på åkrane rundt klosteret skjønar ho lyt vike for varmare tider. Messa og frukosten er unnagjort.

Eg tenkjer enno på klemmen eg fekk av ein av klosterbrørne under fredshelsinga etter nattverden. Den inderlege og oppriktige kjærleiken kvepte meg med sitt grep om mitt flakkande hjarte. Berre Kristus kan elske slik.

Så nærmar klokka seg ni og det er tidebøn igjen. På nytt blir tankane mine fanga inn av Guds ønskje om å møte meg. Eg lèt drøs vere drøs, tek på meg sko, jakke og hue og traskar ut i den duggfriske morgonen.

Det kan vere lurt ikkje å vere for lenge i eit kloster. Når striden har lagt seg, freden funnen og du kjenner deg heime, er det på tide å pakke sekken. Klosteret er staden for å tenkje ferdig tankar, og late dei vere attende når ein reiser heim.

Skrifta fortel at den dagen Kristus vart krossfesten var der frå den sjette til den niande timen eit mørke over heile landet. På Östanbäcks kloster er det i desse skjebnetimane stilla som fyller heim og mark. Der er noko i lufta.

Alle kristne burde lese den boka eg sjølv har lese mens eg har vore i Sverige. Kanskje burde eg kjøpe ein bunke og dele ut til alle eg møter, men diverre vil dei nok ikkje forstå. Truleg var ho skriven berre for meg.

Klokka to er det non-tidebøn. Ein minnast den niande timen og stunda då Meisteren døydde på krossen. Han døydde ikkje for å blidgjere ein sint Gud, men for av eigen fri vilje ofre seg for menneska si frelse. Vi var alle til stades der på krossen.

Eg går meg ein tur i solskinet. Alle mine personlege bøner har ebba ut, for i møte med salmar og kyrkjebøner blir ordforrådet mitt for magert. Mens eg traskar i det flate svenske landskapet, held eg meg til Jesusbøna.

Halv seks er det Vesper etterfølgt av kveldsmat og Completorium. Desse to tidebønene kjem samstundes som mørkret og månen igjen melder sin interesse for det svenske klosteret. Slik fell roen atter over området og ein klosterdag blir natt.

Og slik har dagane mine gått i klosteret; Herren har “mätta mitt begär med sitt goda”. (For bilete sjå her)

Likevel håp for Den norske kyrkja?

september 18, 2009 av patriarken

Motstanden mot ny norsk salmebok i Den norske kyrkja aukar. Sist ut er Bjørgvin bispedøme. Seksjonsleiar Tore Skjæveland ved bispedømekontoret seier til Vårt Land at; ”vi ser rett og slett ikkje trongen for ei ny salmebok”.

Tidlegare har Agder og Telemark bispedømeråd, ei mengde organistar, preses blant biskopane og Norsk hymnologisk foreining sagt ”nei takk”. Årsaka er stort sett den same; ein ser rett og slett ikkje behovet for ny salmebok.

Utspela overraskar meg. Med tanke på sekulariseringa innan Den norske kyrkja; utvatninga av kristendomen og overgangen til folkereligion, burde det vere sjølvsagt med endring av salmeboka. Ut med Jesus og inn med musevisa, englevenger, Øverland og Bjørn Eidsvåg.

…viser motstanden at det faktisk er håp for Den norske kyrkja?

Kan ein be for fotballag?

september 11, 2009 av patriarken

Fleire aviser melder no at det er krise i fotballklubben Ham-Kam. Dei er to på poeng frå nedtrykk til 2. divisjon, og måndag kl 19.00 kan laget vere konkurs. To millionar kroner må på plass omgåande elles er det kroken på døra.

Som mangeårig Ham-Kam supporter er det tunge tider om dagen, og spørsmålet eg stiller meg er om det er det lov å be for fotballklubbar?

I eller utanfor Guds rike?

september 7, 2009 av patriarken

Ap-generalen Martin Kolberg vart provosert i debatten om ekteskapslova i pinsekyrkja Filadelfia i Oslo i helga. Grunnen var unødvendig provokasjon frå møteleiaren. Sjølv er eg heilt samd med Kolberg, men ikkje av same grunn.

Utanfor kyrkja må menneske få gjere som dei vil. Om dei ønskjer å gifte seg med ein, to eller tre, spelar mindre rolle for meg. Dei må òg gje seg i kast med elefantar, hestar og andre dyr dersom det freistar meir. 

Blir dei derimot kristne – omvender seg og lét seg døype til Jesu Kristi namn – kan dei få borgarskap i Guds rike, men her er det andre lover som gjeld. Desse lovene seier noko om rett og gale, set krav til livsstil og er definerte av Heilaganden gjennom kyrkja og tradisjonen.

Om ein ikkje rettar seg etter desse lovene, er der nok ingen veg inn til Himmelriket. Eit ord som er blitt særleg treffande inn i midt liv i den seinare tida; er Luk. 9:62: “Ingen som har lagt handa på plogen og så ser seg tilbake, er skikka for Guds rike”.

Vi trur deg, Kristin…

september 3, 2009 av patriarken

Kristin Halvorsen sin personlege vendetta mot staten Israel held fram, og det siste skotet på stammen er at ho stengjer ute eit israelsk selskap frå Oljefondet. Sjølv hevdar ho at det ikkje har noko med nasjonaliteten til føretaket, og vi trur henne sjølvsagt på det.

Selskapet som er utestengt leverte overvakningssystem til den omstridde ”muren” kring Vestbreidda. Slik sett var dei heilt i leiinga med verksemda si, for Skrifta seier jo at; ”På murane dine, Jerusalem, har eg sett vaktmenn” (Jes. 62: 6).

Whose feet do you wash?

september 3, 2009 av patriarken

Klosterrørsla som vaks fram i Lilleasia på 300-talet hadde to fokusområde; bøn og velgjerdsarbeid. Det var med det utgangspunktet kyrkjefaderen Basil den store spurde: ”Whose feet do you wash? I dag er dette blasfemi mot populærreligionen, for her skal vi ikkje ein gang handhelse.

Dette får meg til å tenkje på Jesu møte med den spedalske mannen der Meisteren ”rette ut handa og rørte ved han”. Det kunne vore interessant å vite kva statsreligionsprestane ville gjort i den situasjonen? Svaret ser vel ut til å vere at dei hadde ofra mannens lækjedom for eigen helse og velvære.

Religion og politikk

september 2, 2009 av patriarken

I går var det visst stort oppmøte til ein Vårt Land-debatt om religion og politikk. Det er i seg sjølv svært overraskande sidan denne koplinga er utenkjeleg om du har Jesu liv og lære som førebilete. Meisteren sa jo i Joh. 17:16 at læresveinane ikkje var av verda, slik han sjølv ikkje var av verda.

No er nok ikkje desse versa aktuelle dersom ein allereie har forlate Bibelen til fordel for verda. Difor er det meir nærliggjande å peike på Peter sitt svar til verdas brør pinsedagen (Apg. 2:37-38: «Vend om og lat dykk døypa i Jesu Kristi namn, kvar og ein av dykk, så de får tilgjeving for syndene, og de skal få Den heilage andens gåve.

Freden har brote laus

september 1, 2009 av patriarken

Denne teksten vart ikkje funnen verdig til å vere med i boka mi som kjem ut på Efrem forlag i midten av oktober. Eg legg han likevel ut på bloggen min slik at de får ein smakebit på kva eg skriv om og nivået på tekstane. God lesnad.

Like etter at sportsklubben Brann vart seriemeistarar i 2007, hende det at ein kar kledd i kamelhårskappe stod fram og forkynte på Fisketorget i Bergen. Dette var ein underleg skrue som gjekk under kallenamnet ”døyparen”. Årsaka til det er noko uviss, men dei mest pålitelege kjeldene hevda det hadde med pinsebakgrunnen hans å gjere. Det kunne også forklare kosthaldet hans, for mange hadde sett han ete grashoppar med villhonning på. Torghandlarane nekta for at dei hadde selt han slik mat, men saka vart kjend i media, og då gjekk det ikkje lenge før Mattilsynet var på plass. Dei hadde dårlege erfaringar med pinsekarismatiske matvanar. Det var noko med nattverdsfeiringa deira som ikkje var riktig.

Så var det ein gang døyparen stod på torget at to embetsmenn i kvite snippar og lilla skjorter kom gåande forbi. Dei var på veg mot Johanneskyrkja, men stoppa brått då døyparen plutseleg kalla dei for ”barn av giftslangar”. Det var tydeleg han ikkje likte mannfolk i feminine kle. No var dette liberale menneske som hadde måtte tåle ein del opp igjennom, så dei grynta fram ”tulling” som førte til at den skrullete predikanten byrja kaste stein. Dei sjokkerte kvitsnippane fekk kasta seg i dekning mellom nokre fiskekasser og ein bil, og låg der under bombardementet. Den eine falda hendene sine i bøn mens den andre mumla eitt eller anna om risikotillegg.

Mens dei låg der i skyttargravene sine, kunne dei høyre ståk og leven frå Strandkaia. Det var ein av desse nyomvendte pastorspirane som kom gåande saman med gjengen sin, og dei hadde møtt nokre teologar frå Norsk Lærarakademi. Framme ved Fisketorget kunne dei andre høyre at dei diskuterte meininga med Guds rike og når dette ville kome, noko som den nyfrelste leiaren ikkje var heilt med på. Han var heller ikkje inne på rutetider og togtabellar i byen, så han svarte berre at; ”Guds rike kjem ikkje slik at ein kan sjå det med auga. Guds rike er midt iblant dykk”.

Han skjønte fort at han hadde vore noko upresis med svaret, så han prøvde å ro seg i land. Den nyreligiøse peika difor mot rutebilstasjonen og ropa med overbevisande stemme: ”Det kjem ei tid då bybana skal gå til alle bydelane i Bergen. Mange skal peike og seie; ’sjå der, der er ho’”. Både teologane, prestane og døyparen vart usikre. Dette var ei uventa utvikling, men mannen tala svært overtydande.

Gjengen til pastorspiren hadde nok opplevd liknande stunder. Dei var mest svoltne og tørste, og lengta eigentleg heimover, men profeten deira var no i siget og ropte: ”Som det var i Herman Frieles dagar, slik skal det vere i Menneskesonens dagar”. ”Dei åt og drakk, dei gifta seg og vart bortgifte, heilt til den dagen då Friele gjekk inn på stadion. Så kom storflaumen og gjorde ende på dei alle”. Disiplane visste at den neste frasa var om Lot, Sodoma, Mjelde og meisterliga, så for å unngå glattcelle prøvde dei å lokka han med seg vidare før politiet kom. Sist dei var i sentrum, rakk dei ikkje det.

Slik stod dei og drog i læremeisteren sin då ein av fiskarane på torget kom bort. Han hadde sett på galskapen frå torgbua si og lurte på om det var dårlege tider i kristen-Noreg sidan ein var starta med teaterverksemd. Han kunne også fortelje at ei gruppe japanske turistar på veg mot Fløibanen hadde stoppa opp ved bua hans. No var dei ikkje særleg interesserte i norsk amatørskodespel, men denne førestillinga var interessant. Dermed hadde fiskaren blitt omringa av turistane utan at det vart noko meir omsetnad av den grunn. Dette ville han ha kompensasjon for.

Situasjonen var i ferd med å bli problematisk. Dei såg for seg overskriftene i sladderavisa BA; ”Gateslag på Fisketorget – mange arrestert”, men situasjonen var ikkje like galen for alle. Døyparen var vant med dårleg kost, så nokre dagar med vatn og brød var ei grei avveksling. Verre var det for dei korpulente kvitsnippane, men ein fengslande slankekur ville på sikt bli ei velsigning. Slik var det nok verst for teologane frå lærarakademiet. Her var dei meir medvitne på kven dei hadde i stallen, så det ville nok bli ein tur inn på teppet til rektor.

Midt i deira verste tankekjør, reiste den nyomvendte pastoren seg. Han gjekk bort til fiskaren, tok tak godt tak i kragen på jakka hans med begge hendene og stirde inn i auga hans. ”Du luktar fisk”, sa han med overtydande røyst. ”Du luktar Old Spice”, svarte ein noko forfjamsa fiskar mens han prøvde å vinne tilbake fatninga. ”No tek du denne hundrelappen og stappar han så langt opp i pengebørsa di som råd er”. Han tok seg til testamentet han hadde i skjortelomma for å understreke alvoret i saka. ”Her skal ikkje liggje att stein på stein, om du ikkje er nøgd”.

Fiskaren var oppvaksen i ein luthersk heim, så han visste kor vanskeleg det var å handskast med fanatikarar. Han takka difor for pengen, og gjekk tilbake til torgbua si tidsnok til å unngå politiet som no kom til staden. Dei ville vite om presteskapet hadde søkt om konsesjon for å drive performance-teater på Fisketorget. Alle var samde i at det hadde dei ikkje gjort, men Døyparen meinte han kunne prove skriftbelegg for førestillinga. Det var ikkje godt nok for Bergens-politiet som var lei av religiøse leiarar. Her var det best å statuere eit eksempel. Dei hadde så vidt berga seg unna hijab-kostymet, og ville unngå ein kamelhårsjakke-debatt.

Alle vart difor taua inn i politibilen og kjørte til stasjonen. Her vanka det harde avhør og truslar om pryl om dei ikkje avslørte den eigentlege hensikta med opptøya. Likevel fekk alle utan døyparen sleppe ut igjen. Sistnemnde såg dei ikkje meir til. Dei andre trakka bort på ein restaurant for å få seg noko mat. Tida var komen for å slutte fred, for dei var trass alt i same båten. Framtida ville by på mange utfordringar og vanskelege situasjonar. Difor var det likegreitt å finne saman, for stod det ikkje noko i Skrifta om at kvart rike som var i strid med seg sjølv ville gå til grunne? Så etter måltidet gjekk dei saman til hotellet det pastorspiren budde. Han tok alle i handa, gav dei einklem og sa som Napoleon; ”freden har brote laus”.

For mange lønningspils, Petter Nome?

august 28, 2009 av patriarken

Petter Nome fornektar seg ikkje. Som nyomvendt direktør for Bryggeri- og drikkevareforeningen kastar han seg i strupen på kristne fråhaldsmenneske. Slagordet hans er at meir kunnskap om øl motverkar misbruk. Det i seg sjølv er jo ein interessant påstand sidan kunnskap kjem av bruk.

No kan det sjølvsagt hende at det er blitt for mange ”jobbepils” på den godaste Nome. Dessutan tenar han sikkert så fett at lønningspilsene også blir mange. Sjølv vil eg berre seie at eg er ingen fråhaldsmann, men alt det dumme eg har gjort her i livet har eg gjort i påverka tilstand.